Uforbeholden undskyldning til min beste venn!
Jeg vil med disse ord beklage at jeg har tatt deg forgitt, og nærmest neglisjert de signaler du har sendt meg i alle disse årene jeg har kjent deg. Jeg blir så skamfull, når jeg tenker på all den kjærlighet og offervilje du har vist meg. Mens mitt store ego ikke engang har spurt deg til råds en eneste gang. Du tok i mot all den smerte jeg påførte deg, når mitt ego var stolt og jeg provoserte frem juling. Jeg gjemte deg bort og skjulte deg, og nektet deg å skinne når andre ville kjenne varmen din. Å jeg blir så trist når jeg tenker på alle de gangene jeg har snakket stygt om deg over for andre og meg selv.
Kan vel ikke huske at jeg har takket deg en eneste gang. Selv om du har omfavnet og beskyttet meg hver eneste dag i hele mitt liv. Du har påtatt deg en maske og skremt andre bort fra meg, når jeg har vært redd, og det kun for å beskytte meg. Du har tatt på deg et godtroende fjes for å ikke røpe meg, når jeg har løyet for å skjule hvem jeg virkelig er.
Ååå... du fortjener så uendelig mye mer oppmerksomhet, enn det du har fått . Men neida, jeg mitt fjols har oversett deg å dine behov, helt siden den første gang vi møttes og du visket til meg . "Jeg skal omfavne deg og lystre deg, så lenge du måtte ha behov for meg!" Jeg blir så skammfull når jeg tenker på alle de gangene jeg ikke hørte dine skrik, når du hadde det vondt, når du fortalte at du trengte vile og omsorg. Mens jeg bare gikk i skapet å dopet deg ned med en smertestillende tablett, forde jeg ikke orket å høre på sytingen din! Jeg skjønte heller aldri dine skrik om kjærlighet når du nektet å sove. Slapp av skrek jeg opp, og syntes veldig synd på meg selv. Det var da jeg kneblet deg med kjemikaler som sovemedisin og skrek ut hold kjeft, jeg må sove, må tidelig opp!
Eller de gangene jeg dopet deg ned med alkohol forde jeg syntes du og jeg var så stygge at ingen likte oss. Det var du som måtte sjangle å snøvle, forde jeg ikke hadde mot til å vise hvem jeg er.
Takket jeg deg de gangene du renset mine mine tunge energier, lot de renne gjennom dine salte tårer, forde du holdt så mye av meg. Neida ikke en eneste gang har du fått takk eller ros, for at du stiller opp som du gjør hver eneste dag!
Det er jammen ikke rart at du ikke alltid får opp "lillemann" når du hele tiden får høre hvor lite jeg bryr meg om deg. Og at jeg kansje også må bruke alkohol for at jeg i det hele tatt tør å vise deg frem i hele din prakt!
Ikke rart at du får magesmerter og dårlig fordøyelse, når jeg blir skamfull på dine vegne når du må slippe en liten fis. Ikke rart du får stive skuldre når jeg aldri lytter til dine behov. Ikke rart du ser gammel å trett ut, når du får høre dagelig hvor lite fornøyd jeg er med deg. Når spurte jeg deg sist, hva vil du ha å spise, hva trenger du? Aldri...! Jeg bare turer frem, å later som om du ikke finnes, forlanger at du bærer meg frem dit jeg vil. Og atpåtill blir jeg skuffa over hvor dårlig form du er i. Jeg gremmes! Når tok jeg med deg, på de plassende du ville være. Der du kunne fylles med ny energi, kunne gå i ditt eget tempo å bare være deg....? Aldri...! Jeg håper at du en gang kan tilgi meg, forde jeg hadde tilatt meg selv å glemme hvem jeg virkelig er!
Kan du forstå at jeg trodde du var meg. Det høres jo helt banalt ut nå, men jeg trodde virkelig at du var meg, at det bare gikk ut over meg selv at jeg ikke likte deg. Kan du forstå og tilgi meg, at jeg ikke var i stand til å forstå at du med dine miliarder av celler har offret og stilt opp bare for meg, skapt dere om for å glede meg. Jeg skjønner det nå, endelig..... etter så mange liv!
Så tusen takk til deg min KROPP, du er bare helt vidunderlig!
Jeg lover å innvolvere deg mer fra nå av, og spørre deg om dine behov. Tusen takk!
Vilke tanker gir du din kropp?
|
Jeg vil med dette brevet, sette fokus på hvor viktig det er å stelle pent med kroppen vår. Virkelig gi en ny forståelse av, at dette kjøretøyet som vi bor i, er et helt univers av celler og energier, som bare lystrer våre komandoer ned til minste vink. Hver tanke og menings ytring vi har om denne farkosten, vil den forsøke å omskape for å tilfredstille oss. Som "Guder" iboende en fysisk kropp.
Tenk på hvor mange ganger vi står foran speilet, og ytrer misbehag over noe vi ser. Svært få vet vilke store skapere vi er, og at disse celler vi består av ønsker å tilfredstille oss ned til minste vink.
Paradokset vårt er at vi skaper også når vi ytrer misbehag...Det er vårt fokus som setter i gang forandrings prosessen. Så forteller du deg selv til stadighet, hvor tykk du er...Så forteller du i sannhet din kropp, at du trives med å være tykk. Og den gjør det den kan for å tilfredstille deg!
|